Finans i 1814

Det danske riksgjeldskontoret ble opprettet i 1789. Da Norge gikk ut av unionen med Danmark i 1814 tok Norge på seg ansvar for en del av Danmark/Norges felles statsgjeld.

Ved midten av november 1813 mottok Christian Frederik et brev fra kongen med beskjed om at han skulle legge planer for en norsk bank.
Fra 1770-årene hadde det stadig vært reist krav om at det måtte opprettes en norsk bank. Næringslivet ble hemmet av mangel på både kontanter og kreditt. Bankkravet ble en viktig nasjonal symbolsak, men ble stadig avvist av konge og regjering i København. Kravet ble i 1813 reist på ny med stor styrke både av næringslivsmenn og embetsmenn i Norge.
Krigstiden gjorde ikke situasjonen bedre for næringslivet og var ødeleggende for de dansk-norske statsfinansene. Utgiftene ble i stor grad dekket ved trykking av sedler, noe som førte til at verdien av sedlene falt. I 1812 gikk staten bankerott. I januar 1813 ble finansvesenet reorganisert med en ny bank i København, Rigsbanken, og et nytt pengesystem. Men siden man fortsatte å la seddelpressen løpe, var virkningen liten.
For myndighetene i Norge var situasjonen ekstra vanskelig. Man trengte store beløp til hæren og kornforsyningen. Som stattholder var Christian Frederik stadig bekymret over finansene. Kassen var tom, klaget han. I oktober 1813 var situasjonen prekær. ”Jeg indseer ikke, hvorledes dette kan bestaae”, skrev han til kongen. Men stattholderen lot seg ikke overvelde av problemene. Han tok opp kampen for å redde både Norges statsfinanser og næringsliv.

Ute i Europa gikk daleren sin seiersgang. Denne store sølvmynten som skulle være jevnbyrdig i verdi med den rhinske gylden, var først blitt preget i Tirol i 1486. Men det var sølvgyldenen preget i Joachimsthal i Böhmen fra 1519 som skapte gjennombruddet og det store forbilde. Joachimsthalerne, snart bare kalt Taler, fikk etterlikninger over hele Europa. På dansk ble det daler. Før det ble noen jevn og stor produksjon av dalere her hjemme, kom dalermynt av østerriksk, tysk og nederlandsk herkomst i utstrakt bruk i Danmark-Norge. Både skrevne kilder og myntfunn forteller oss dette.

I 1544 ble riksdaler species utgangspunktet for myntsystemet i Danmark-Norge. Den første norske daler ble preget i Gimsøy kloster ved Skien i 1546 (Gimsøy-daler). Speciedaleren holdt et ganske stabilt sølvinnhold helt frem til man innførte riksbankdaleren i 1813.

Riksbankdaleren ble innført i 1813. Den var hovedmynt i Norge til 1816, og i Danmark til 1854. Myntenhetens forkortelse er Rbdlr.

Speciedaler, eller spesidaler, også kalt species (riksdaler in specie, «i lødig mynt av metall med egenverdi»),^[1] er en myntenhetsom ble brukt i Norge fra 1560 til 1875. Forkortelsen var Spd. En speciedaler var opprinnelig en stor sølvmynt med en vekt i underkant av 30 gram og et sølvinnhold på 87,5 %. Senere ble det også trykt sedler pålydende 1 eller flere speciedaler. Verdien var opprinnelig 6 mark = 96 skilling, men på grunn av lavere sølvinnhold enn det offisielle i mynter av lavere valør ble den gjerne regnet for å være verd 120 skilling. Under kong Carl III Johan ble det ryddet opp i myntrekken, og speciedalerens verdi ble offisielt fastsatt til 120 skilling eller 5 ort. (En ort = 24 skilling).

1813-
1 rigsbankdalar (= 2 kroner), 18 1/2 riksbankdalar per mark fint sølv.

1816-
1 speciedalar = 5 ort à 24 skilling = 120 skilling (= 4 kroner), 9 1/4 speciedalar per mark fint sølv.